Operasjon Honda vraking, med heftig puls

I dag skulle det altså skje, den gamle og slitne Honda Civicen til Rita skulle pensjoneres får godt, men som dere sikkert skjønner, Civicen ville ikke gi seg uten kamp. Det første vi måtte rette opp var faktisk å fylle luft i ett dekk som mer eller mindre stod på felgen. Så vi fikk da tauet den til Best stasjonen på Farstad og fyllt opp, men det var problemene begynte, slepetauet vårt røyk akkurat før vi parkerte, så her var det ingen annen råd enn å labbe inn på stasjonen og kjøpe nytt. Etter kyndig veiledning fra en trivelig kar bak disken, så fikk vi da det nye tauet på plass, og var klar for å iverksette den geniale planen min som jeg hadde lagt, i løpet av helga som var, og dete skulle bli en lett match...Trodde vi...

Fra Farstad til Elnesvågen gikk det som en lek. Vi klarte til og med å holde oppe tempoet såpass mye at at vi stort sett ikke ble til hinder for noen, men da vi skulle svinge inn på hovedveien til, så ville ikke Hondaen være med lengre, for da røyk nemmelig tau nr 2. for dagen, men etter litt triksing og miksing fikk vi festet det nok engang, og ferden fortsatte mot Årødalen. Etter en stund ble jeg oppmerksom på at bilene bak, plutselig holdt så VELDIG god avstand til oss, til og begynne med så tenkte jeg ikke noe over det, men så fikk jeg etterhvert forklaring på det..Bakom en av bilene bakom oss, godt skjult lå nemmelig denne bilen:

Til og begynne med så tenkte jeg ikke noe spesielt over det, men jeg begynte å ane uråd når han Pelle begynte å klatre opp Malmefjorden, og jeg hjertet dunka litt ekstra når han svingte av og i samme retning som oss, over Skaret, også kom blålysene på, så vi hadde ikke noe annet valg enn å stoppe. Desverre var det ikke han Onkel Rikard som stoppet oss , men derimot to hyggelige kvinnelige betjenter da, og det første hun sa var at dette ser ikke bra ut, og har du førerkort. Etter litt snakk frem og tilbake så fortalte de oss at de måtte sjekke dette, for de var ikke helt sikker på hvordan reglene var for tauing selv, men det gikk heldgivis bra, for det viste seg at vi gjorde alt lovlig, og det eneste kravet var at den bilen som tauet hadde forsikringen iorden, hvilket den fatksik hadde.. Jeg understreker at dette (går jeg ut ifra) gjelder kun når det er snakk om at bilen som blir tauet skal til vraking. Jeg spørte høfflig om de ville følge oss resten av veien, men de sa at det trengte de ikke, sentralen hadde jo bekreftet at vi var innenfor lovverket .

Vi kom da tislutt fram til veis ende, her ble dekkene skrudd av og bolter dekk og lokk ble tatt vare på, bilen ble sjekket enda engang før trucken løftet den opp, og tok den med seg til bilpressa som mer eller mindre glise og smattet og ventet på nok ett offer. Etter at papirarbeidet var unnagjort, så lastet vi inn dekkene og kjørte ned på Eass og leverte de til Rita, før vi tok en velfortjent middag på Skippys. Deretter var det å sette snuten hjemover.. :)